Harald Dølerud

Harald Dølerud deltok i felttoget, gikk inn i politiet – og motstandskampen. Etter nøytralitetsvakt på Ulven, stilte han da Norge ble overfalt, og til kapitulasjonen. Som politikonstabel bidro han til å berge politiske fanger fra nazistenes klør. Han ble selv tatt under fluktforsøk til Storbritannia, og skutt uten dom. Godager ble henrettet i Trandumskogen våren 1942.

Livshistorie

Harald Dølerud kom fra Hen i Ådal på Ringerike. Etter folkeskole og middelskole tok han 2. divisjons befalsskole, som han fullførte som sersjant høsten 1939. Med Feltbataljon I/IR 6, som ble satt opp på Helgelandsmoen fra 24. januar 1940, deltok Dølerud i nøytralitetsvakt på Ulven ved Bergen, fra 29. januar til 29. mars, og deretter i felttoget i april.

Etter kapitulasjonen i 1940 tok han Oslo-politiets aspirantkurs, og ble ansatt som politikonstabel ved Oslo Politikammer, 13. november 1940. Her var han ansatt til han måtte flykte i februar 1942, ble arrestert, og til slutt henrettet.

Harald Dølerud var organisert i Norges befalslag gjennom laget ved Vestoppland Infanteriregiment nr. 6 (IR 6).

Krigshistorie

Da Norge ble overfalt av Nazi-Tyskland, natt til 9. april 1940, meldte Harald Dølerud seg til tjeneste i sitt regiment, IR 6, på Helgelandsmoen. Under felttoget tjenestegjorde han som ordonnansbefal i Gruppekommando major Abildgaard. I samme regiment tjenestegjorde også sambygdingen Jesper Kjell Næss og løytnant Karl Frithjof Schei, som begge, i likhet med Dølerud skulle bli skutt på Trandum.

Harald Dølerud deltok i felttoget på Ringerike og Hadeland, der noen av de hardeste kampene sto i Sør-Norge, bl.a. i Haugsbygd, Norderhov og Klekken, så vel som i hjembygda Ådalen; deretter over til Hadeland, Toten og Gausdal, helt til regimentet måtte gi opp kampen, 30. april 1940. Bataljon 2, som Stabskompaniet ledet av major Theodor Abildgaard inngikk i og som sersjant Dølerud var del av, hadde da tatt betydelige tap.

Som ordonnans i Abildgaards stab var Dølerud utvilsomt tett på disse hendelsene. Et annet av ofrene fra Trandumskogen, major Arne Laudal, deltok i de samme kampene, og Gruppe Laudal kjempet dels sammen med Gruppe Abildgaard. Det er ikke helt urimelig å tenke at ordonnans Dølerud da kunne ha truffet major Laudal.

En annen som deltok i kampene, tilsluttet IR 6, var Jesper Kjell Næss – som også ble skutt i Trandumskogen. Han var også fra Ådal, og det er trolig at de to kjente hverandre fra barndommen.

Som politikonstabel var Dølerud vaktsjef ved en avdeling for politiske fanger på Ullevål sykehus, der også sersjant Leonard Godager tjenestegjorde. De to ble skutt sammen på Trandum i 1942. Blant fangene var norske motstandsfolk. Dølerud ble med i en motstandsgruppe som sørget for at flere av dem ble bragt i sikkerhet. Politiets tjenestemenn var under hardt press fra norske nazi-myndigheter om å melde seg inn i Nasjonal Samling. For tjenesten på Ullevål måtte man være NS-medlem.

Dølerud var en av dem som forfatteren Sigurd Evensmo skrev om i romanen «Englandsfarerne» fra 1945, og som også ble filmatisert året etter. Evensmo ble arrestert sammen med Dølerud.

Fangehistorie

Harald Dølerud ble arrestert i Ålesund, 23. februar 1942. Han var én av 18 mann som ble tatt under et forsøk på å komme seg over til Storbritannia med fiskekutteren Viggo. Han ble først bragt til fengselet Vollan i Trondheim, der han satt til 13. mars 1942. Derfra ble han overført til Grini, der han ble innført i fangeprotokollen morgenen etter, trolig etter en fangetransport med nattoget. På Grini satt han til 30. april 1942, da han ble skutt i Trandumskogen. Under oppholdet på Vollan ble de arresterte, ifølge meldinger etter krigen, avhørt av Gestapo på det beryktede Misjonshotellet i Trondheim.

Dagen etter, 1. mai 1942, ble nyheten slått opp i aviser landet rundt: 18 norske statsborgere var blitt henrettet. Ifølge meldinga som var sendt ut fra det da nazifiserte nyhetsbyrået NTB, var de skutt som hevn for «det feige snikmord» på to offiserer fra det tyske sikkerhetspolitiet, 26. april. Dølerud, eller de andre 17, hadde ikke noe med denne hendelsen å gjøre; de var jo da fanger på Grini. De to tyskerne var skutt i kamp med to Linge-soldater på Telavåg. De 18 ble henrettet som ren hevn – og til skrekk og advarsel.

Ifølge den offisielle meddelelsen fra den tyske okkupasjonsmakten, ble de 18 skutt klokka ti på formiddagen, 30. april. Samme dag, i Bergen, ble de to tyskerne begravd med deltakelse av bl.a. rikskommissær Josef Terboven, og øvrige høytstående ledere for okkupasjonsmakten. Det var neppe tilfeldig at de drepte fra fluktforsøket ble skutt samtidig som de to tyskerne ble begravd. Dølerud og de andre som ble skutt 30. april 1942 ble henrettet uten dom.

Det ble offentliggjort at fangene var blitt skutt, men ikke hvor. Familien skulle leve i det uvisse. Og det var helt feil, da Østlands-Posten skrev på sin forside, 1. mai 1942, at de 18 var skutt i Bergen! Først i juni 1945 ble det kjent hvor henrettelsene hadde funnet sted – og hvor levningene fantes: I Trandumskogen.

Dølerud var blant de første som ble identifisert i juni 1945. Dødsattesten fastslår «skuddsår» som dødsårsak. Det var ikke mye tvil. Datert 24. juni sendte Kriminalpolitiet meldingen til familien: «En skal få meddele at Harald Dølerud er identifisert som lik nr. 14 i grav nr. 4 ved Trandum». Asken kan utleveres.

Familiehistorie

Harald Dølerud ble født i Hallingby, Ådalen på Ringerike, og vokste opp på et småbruk der. Han flyttet til Oslo for å ta militær utdanning i 1936, og bodde der til sin død i 1942. Harald hadde fem søsken. Han rakk aldri å bli gift. Som ung var Dølerud aktiv idrettsmann; fotballspiller og skiløper.

Fra fangeleiren Grini sendte han et brev hjem, datert 16. mars – altså halvannen måned før han ble skutt: «Ja, dere blir vel forundret over å få brev meg herfra, men, her er jeg altså». Han ba om å få tilsendt strømper og sko, men det er usikkert om de kom fram i tide. Men liksynsrapporten fastslo at han hadde på seg ullstrømper da han ble skutt.

Harald Dølerud ble bisatt fra Hval kirke, 30. juni 1945 .

Under bisettelsen var det ifølge avisene «enestående stor deltakelse». Mannskap fra Hønefoss politikorps og hjemmestyrkene dannet æresvakt. Representanter fra oslopolitiet deltok. Og den som er blitt fortalt med variasjoner, ble gjengitt i avisene, om hva Dølerud gjorde og sa, da en tysk soldat rev skjerfet av ham: Han tok det opp, og ga det til tyskeren med ordene «Skjerfet kan De beholde, men Norge får De aldri».

«Her i denne kirke», sa sokneprest Tollefsen, «er han båret til dåpen, og konfirmert, og i dag er det det siste sted hvorfra han skal bæres til kirkegården». Om Dølerud som person sa presten: «Hos ham var det bare godhet.» Dølerud gikk inn i kampen «for vår frihet og våre idealer» fra første stund, fortsatte soknepresten, og fulgte motstandsmannens kamp til det siste:

«En morgenstund på Trandum var det forbi, men han hadde vunnet en frihet ingen kunne ta fra ham. I den tiden måtte selv de døde gjemmes bort, for selv de døde var farlige.» Gjemt bort i Dødsskogen på Romerike – til fredssommeren 1945.

Ett år senere, i juni 1946, ble en bauta over Harald Dølerud reist på Hval kirkegård. Fangekamerat, forfatteren Sigurd Evensmo, holdt minnetale. Idrettskamerater fra Fossekallen sto æresvakt, mens Hønefoss ungdomskorps innledet høytideligheten med å spille «Norge, mitt Norge». I september 1947 avduket Oslo Politikammer en minnetavle over falne, der Dølerud er med. Evensmos tale er i ettertid gjengitt flere steder, også fordi den tok opp spørsmål omkrig viljen til motstand, og – når nødvendig – viljen til å ofre. Selv om han understreket at Harald Dølerud, og de andre, ikke hadde en dødsvilje; «De ville ikke dø.»: «De hadde kjempet for Norges frigjøring, og de ville vestover for å fortsette kampen».